Abstract:
«Artikkelen argumenterer mot tesen om eksportledet vekst. Den påpeker at den sterke økningen i norsk eksport fra 1931 til 1932 i det alt vesentlige skyldtes den store arbeidskonflikten i norsk næringsliv i 1931. Da konflikten omsider tok slutt, steg produksjon og eksport. Verdenshandelen falt dramatisk også i 1932, og det var ingen vekst av betydning før i 1935. Den samlede produksjonen i verden steg derimot vesentlig allerede fra 1933/34, og det vil altså si at mesteparten av veksten kom for hjemmemarkedene. Slik var det også i Norge. Denne tendens er særlig tydelig med hensyn til sysselsettingen. Praktisk talt alle de nye arbeidsplassene kom i hjemmeindustrien. Overgangen fra produksjon for eksport til produksjon for hjemmemarkedet hadde nær sammenheng med økt proteksjonisme. Som følge av krisen og arbeidsledigheten fant mange land det formålstjenlig å beskytte sin industri mot utenlandsk konkurranse. Store svingninger i valutakursene og redusert konvertibilitet bidrog ytterligere til å gjøre eksport til en heller usikker geskjeft. Det var kort og godt gode grunner for omstilling til hjemmemarkedet, men denne prosessen måtte nødvendigvis ta litt tid.»
Fulltekstversjon finner du her