Abstract:
«Det norske pengesystemet i mellomalderen bygde dels på varepengar, dels på mynt, slik det går fram av skriftlege kjelder og myntfunn. Når varepengane var viktigast, kom det av to grunnar: 1. Tilgangen på myntmetall, som i høgmellomalderen i hovudsak måtte skaffast ved eksportoverskot i varehandelen, var liten. 2. Kjøpekrafta til mynten var i hovudtrekk fallande på grunn av myntforringing, og svært usikker på grunn av at samfunnet ikkje hadde kapasitet til å sikre stabil varetilgang, særleg av mat. Dette skapte særlege vanskar for mottakarane av faste, periodiske betalingar av skattar, avgifter og jordleige. Botemiddelet var å ta betaling i varer i staden for i mynt.»
Fulltekstversjon finner du her.